Folketrygden i Norge - Refleksjonsnotat

Det første jeg tenkte da jeg leste omkring folketrygdeloven var at Norge er et vellykket velferdssamfunn.  Det mener jeg fordi det finnes en stor rekke av velferdstjenestester for alle som bor eller arbeider i landet, som ikke finnes i mange andre land.  Heller ikke i mitt hjemland, Brasil. 

Et bredt spekter av ytelser utløses for eksempel ved sykdom, skade, sosiale behov eller arbeidsløshet. Den som er gammel og ikke arbeidsfør lenger, får alderspensjon, og den som mister arbeidet, får arbeidsledighetstrygd (dagpenger).  Blir man syk mens man er i arbeid, får man inntekt mens man er hjemme. Eller får man full dekning for nødvendige utgifter hvis man kommer til skade på arbeidsstedet i arbeidstiden.  Har man fått sin arbeidsevne nedsatt med minst halvparten,  får man arbeidsavklaringspenger og eventuelt tilbud om opplæring i en annen jobb (omskolering).  Om din inntektsevne er varig nedsatt, mottar du uførepensjon.  Ved fødsel eller adopsjon har barnets mor og far rett til foreldrepenger.  Er du enslig mor eller far med aleneomsorg for barn, får du økonomisk stønad.  

I tillegg til alle disse fordeler bidrar folketrygdloven til å jevne ut forskjellene i inntekt og levekår i samfunnet.

På den måten er alle innbyggere sikret minimumsinntekt og omsorg, uavhengig av prestasjon i arbeidslivet og status i samfunnet.   Slik at jeg ser det, er alle disse trygderettighetene avgjørende for opplevelsen av livskvalitet, verdighet, respekt, økonomisk forutsigbarhet og ikke minst trygghet.  Dette gjorde at jeg reflekterte over hvor heldig og velstående nasjon Norge var.

Men videre grubler jeg litt på om hvordan staten klarer å styre ressursene og folk som mottar støtte.  Det kan jo hende at noen blir passive og ikke tar ansvar for sitt eget liv, rett og slett fordi de blir vant til å få trygd.  Eller andre som egentlig kan arbeide, men føler at det ikke lønner seg å jobbe og lurer til seg penger de ikke har rett på.  Det er selvsagt viktig at folk som har det vanskelig, får hjelp.  

Samtidig tenker jeg at den enkelte bør være oppmuntret til å ta initiativ, skape sin egen arbeidsplass, være kreativ og ikke gå ut fra at “staten tenker for meg”.  Dessuten er det også mye de nærmeste kan gjøre. Solidaritet handler om at medmennesker viser omtanke og frivillig stiller opp for hverandre.

At det norske trygdesystemet er et viktig fundament i velferdsstaten er det ingen tvil om.  Likevel kan man spørre seg selv om hvordan den offentlige forsikringen skal opprettholdes i tida som kommer.  Kostnadene vil sikkert øke framover.  Det er flere grunner til det.  

For det første tar Norge imot tusenvis av flyktninger og innvandrere nå til dags.  Det er ikke alle som greier å finne en jobb.  Hvis det for eksempel er mange arbeidsledige, hvordan skal staten ta vare på dem som faller utenfor? 

For det andre lever folk lenger, og når det blir flere pensjonister, men færre unge som er i arbeid, vil ikke inntektene til staten dekke utgiftene.  For ikke å snakke om de som er medlem av folketrygden men jobber “svart” uten å betale skatt og andre avgifter.  Dette kan føre til at de offentlige myndighetene får mindre penger, slik at de som er i arbeid må betale større skatter og avgifter.

Arbeids- og velferdsforvaltningen (NAV) vil trolig møte store utfordringer for å behandle, vedta og utbetale trygdeytelsene på ordentlig måte i Norge.  Jeg ønsker at staten vil finne en løsning som vil gi best mulig fremtidig økonomisk bærekraft og at mennesker skal kunne få tilpasset hjelp fra den dagen de trenger det.

Patrícia Couto